Solen gikk ned over Madrid og malte himmelen med en intens oransje som reflekterte vinduene til skyskrapere, som om hele byen sto i full fyr. I en liten, rotete leilighet i hjertet av Lavapiés satt Daniel Sánchez foran et virvar av kabler og flimrende skjermer, med blodskutte øyne festet på endeløse linjer med kode. Den konstante summingen fra datafans var som en forvrengt vuggevise, den eneste lyden i et rom som luktet gammel kaffe og visne drømmer. Daniel, med sitt rufsete, sorte hår og flere dagers skjeggstubber, så mer ut som en skibbrudden enn den geniale programmereren han en gang var. «Det må finnes en måte», mumlet han for seg selv, og fingrene fløy over tastaturet med hektisk hast. "En vei ut av dette hullet." Blikket hans drev et øyeblikk til bunken med uåpnede brev i hjørnet av skrivebordet. Regninger, utkastelsesvarsel, trusler fra kreditorer. Hver konvolutt var en stikkende påminnelse om hvordan han hadde nådd dette punktet. Daniel lukket øynene og tillot seg selv et øyeblikks svakhet. Han husket spenningen, adrenalinet fra de ikke så fjerne dagene da verden av kryptovalutaer virket som det lovede landet. Han hadde investert alt: sparepengene, lånene, til og med penger lånt fra venner og familie. Og så, på et øyeblikk, var det hele forsvunnet. «Idiot» refset han seg selv og slo knyttneven i pulten. "Du skulle ha sett det komme." Lyden av mobiltelefonen hans trakk ham ut av selvopptattheten. Det var Javier, hans beste venn og den eneste personen som fortsatt ikke hadde mistet troen på ham.